Search

Vi vil på tur!

Updated: Jan 29


Vi går mot slutten av januar, østlandet ligger i et høytrykk og bader i sol og kvikksølvet i gradestokken har krøpet langt ned i sitt lune hi. Vi har gått på ski i gatene på Nøtterøy (!) og i båthavna er det mer stemning for skøyter enn for båtliv. Der står båtene fredelig side om side i hver sin krybbe med en varierende grad av vinterkåpe etter høstens vindfulle dager. Ingen tid er bedre enn å fyre litt i peisen, krype under et pledd i sofaen og drømme om lange, varme sommerkvelder i Norge, seile gjennom kanalene i Europa. Ukesvis på åpent hav og opplevelser i fjerne land, øde øyer og turkist hav. Vi skal nemlig på langtur "over dammen" til sommeren, vi skal krysse Atlanterhavet, til et annet kontinent.

Håper vi. Realiteten er en litt annen. Realiteten er mange lange dager i båthavna med vinkelsliper, pipenøkler, tapetkniv, oljesøl, tunge oppgaver i trange skott og kalde fingre. Det er endeløs googling etter informasjon, innkjøp og oppgradering av nødvendig utstyr. Vi må lage et budsjett, og vi må gjøre Frøkna i tipp topp stand og klar for den lange turen, og som vårt hjem i nesten ett helt år. Realiteten er korona. Sosial nedstengning, enmetersregel, sprithender tørre som en gammel gummipakning, folkedugnad og Bent Høie. Regjeringa bestemte hvor mange man kunne være på nyttårsaften. Grensene inn og ut av Norge er fysisk barrikaderte, ingen kommer hverken ut eller inn med mindre de har en svært god grunn. Det er nye virusmutasjoner fra Storbrittania, Brasil og Sør-Afrika, og hele verden befinner seg i et limbo frem til vi har kommet langt nok med vaksinering. Realiteten er at vi heller ikke vet med sikkerhet om det blir slutten på denne absurde situasjonen.


Det er 6 mnd til vi skal heise seil ut fra Holmestrand og ikke knyte fortøyningene i hjemhavna igjen før sommeren 2022. Med oss er drømmene og håpet, mot oss er realiteten. Vi reiser ikke for enhver pris. Vi har hørt historier om langturseilere som har blitt liggende ukesvis på svai i en gudsforlatt bukt i et land som har mer enn nok med å passe på seg selv. Ukesvis uten å få lov å sette en fot i land, uten å få oppleve paradisene de dro for å oppleve. Istedenfor å vandre barbent på flotte strender i solnedgangen, fjellturer i tropisk klima og møte med andre seilere og andre kulturer, har realiteten vært en utfordring og en kamp for å få tak i forsyninger og drikkevann. Eventyret har blitt til et ønske om å bare få lov til å dra hjem igjen, til hjemhavna i nærheten av sofaen, peisen og pleddet. Vi har hørt om folk som har flydd hjem og latt båten stå, folk som har kranglet seg videre fra teststasjon til teststasjon, fra karantene til karantene. Noen har fått fraktet båten hjem på lasteskip, mens andre har måtte tatt turen direkte fra Karibien til Norge uten pause.


Det er ikke en slik tur vi vil ha. Om sommeren er i anmarsj og det er Status Quo, blir turen utsatt. Men med drømmene, håpet og naiviteten vi nordmenn er så kjent for, tror vi det blir tur, altså. Selv om det ser mørkt ut nå, lever vi i håpet om at situasjonen lysner i takt med at kveldene blir lengre.


Vi forbereder oss på å dra i juli. Frøkna skal bli turklar, om vi så må utsette avreise ett år, er hun jo klar til neste sjanse. I verste tilfelle blir det sommer i Norge, og det er jo ikke så ille det heller.


23 views0 comments